|
 |
Vitnesbyrd
FORDI DU HAR ELSKET MEG FØRST
" Fordi du har elsket meg først, fordi du har vist meg slik nåde…” Jeg våknet med et rykk, og stirret ut i nattemørket.
”…fordi du har slukket min tørst og tørket min tåre..” Musikken var ikke så høy, bare såvidt hørbar. Men hvor kom den fra?
Jeg reiste meg forsiktig fra senga, og greip krykkene mine, for å gå og slå av stereoanlegget i stua. Men i det jeg satte beina mine på stuegulvet, ble alt stille igjen. Det var mørkt og stereoanlegget var avslått. ”Det var nok bare en drøm,” tenkte jeg før jeg fikk humpet meg tilbake til sengs. Jeg sovnet igjen. ”Fordi du har slukket min tørst og tørket min tåre, så vil jeg elske deg Jesus med alt det jeg har…” Igjen bråvåknet jeg av musikk jeg faktisk hørte. ”Hører du det? Hører du musikken?” Jeg ristet forsiktig i mannen min, som sov tungt ved siden av meg. Han gløttet så vidt på øynene, og fikk sagt noe om at han ikke hørte noe, før han snudde seg og sov videre. ”…så vil jeg elske deg Jesus, med alt det jeg har. Men liv og med latter, med sang og gitar..” Den nydelige sangen til Jan Honningdal, fortsatte. Enda en gang gikk jeg inn i stua for å slå av stereoanlegget, for så å finne det avslått. Jeg la meg igjen, og ble liggende å lytte, lenge. Sangen ble sunget på nytt og på nytt, om igjen og om igjen. Et underlig nærvær senket seg i rommet.
Den siste tiden hadde vært veldig vanskelig. Etter å ha vært kronsk syk, og invalidisert av bekkenløsning, i ca to år, hadde jeg begynt å plages av angstanfall. I følge legen min var dette en naturlig del av det å måtte akseptere at jeg var syk, og kom til å være det i mange år framover. Jeg måtte på en eller annen måte innse at jeg sannsynligvis måtte lære meg å leve med store smerter, og frustrasjonen over å ikke kunne gå skikkelig. Det var en slags sorgprosess over alt det jeg hadde mistet; drømmene mine, og det å kunne ta meg av barna mine.
Tårene varmet kinna mine. Jeg lyttet ettertenksomt til sangen, som utvilsomt måtte være sunget av engler: ”Fordi du har elsket meg først, fordi du har vist meg slik nåde. Fordi du har slukket men tørst og tørket min tåre…” Sakte så jeg bruddstykker av livet mitt, avspilles for mitt indre, som i en slags film. Og midt i dette så jeg Guds omsorg. Han hadde vært der hele tiden. Han var der, og han elsket meg.
Jeg hadde ingen flere angstanfall etter dette. Min kjærlige Far i himmelen kom i nattemørket, og helbreda hjertet mitt, med den nydelige sangen. Det gikk enda over ett år før jeg fikk oppleve at Gud helbreda meg fullstendig fra bekkenløsningen. Da kunne jeg ringe til hjelpemiddelsentralen, og be de hente alle hjelpemidlene jeg hadde fylt huset med, inkludert rullestolen, som jeg for øvrig ikke kunne fordra. Og jeg kunne jeg ringe til trygdekontoret og avlyse uføretrygden som så å si var i boks. Alt dette kun fordi; Gud elsket meg først, og han viste meg slik en fantastisk nåde, at jeg kunne få del i det Jesus gjorde på Golgata, der han døde for all min synd og alle mine sykdommer. Bare fordi han elsket meg.
|
 |
|
